Stålproduksjon i elektrisk lysbueovn er basert påelektroderfor å generere lysbuer, slik at elektrisk energi kan omdannes til varmeenergi i lysbuen, smelte ovnsbelastning og fjerne urenheter som svovel og fosfor, tilsette nødvendige elementer (som karbon, nikkel, mangan, etc.) til smeltet stål eller legering med forskjellige egenskaper. Elektrisk energioppvarming kan kontrollere temperaturen i ovnen nøyaktig og produsere lavtemperaturavgass. Varmeeffektiviteten til lysbueovnen er høyere enn for omformeren.
Teknologiutvikling har en historie på omtrent 100 år innen stålproduksjon med EAF-materialer, selv om andre metoder alltid møter utfordringer og konkurranse innen stålproduksjon, spesielt påvirkningen fra høyeffektiv oksygenstålproduksjon, øker andelen stålproduksjon med EAF-materialer i verdens stålproduksjon fortsatt år for år. Tidlig på 1990-tallet utgjorde stål produsert av EAF i verden 1/3 av den totale stålproduksjonen. I noen land var EAF den viktigste stålproduksjonsteknologien, og andelen stål produsert ved EAF-smelting var 70 % høyere enn i Italia.
På 1980-tallet ble kontinuerlig støping av EAF-stål utbredt i produksjonen av kontinuerlig støping, og gradvis ble det dannet en "energisparende produksjonsprosess for forvarming av skrap, elektrisk lysbueovn, smelting, raffinering, kontinuerlig støping og kontinuerlig valsing". Lysbueovner brukes hovedsakelig til rask skrapproduksjon som råmateriale i stålproduksjon. For å fundamentalt overvinne den ustabiliteten i lysbuen fra ultrahøy effekt AC-lysbueovner, ubalanse i trefasestrømforsyning og strøm, samt alvorlig påvirkning på strømnettet, ble det forsket på DC-lysbueovner, og de ble tatt i bruk i industrielle anvendelser i det første århundret.
På midten av 1990-tallet ble likestrømsbueovner som bare brukte én rot av grafittelektroden mye brukt i verden på 90-tallet (to med noen likestrømsbueovner med grafittelektroder).
Den største fordelen med likestrømsbueovner er å redusere forbruket av grafittelektroder betraktelig. Før slutten av 1970-tallet var forbruket av grafittelektroder i en vekselstrømsbueovn 5 til 8 kg per tonn stål, og kostnadene for grafittelektroder utgjorde 10 % av den totale stålkostnaden. Selv om det ble tatt en rekke tiltak, ble forbruket av grafittelektroder redusert til 4,6 kg, eller 7 til 10 % av produksjonskostnadene. Ved å bruke høyeffekts- og ultrahøyeffektsstålproduksjon ble elektrodeforbruket redusert til 2 til 3 kJ/T stål. I en likestrømsbueovn som bare bruker én grafittelektrode, kan grafittelektrodeforbruket reduseres til under 1,5 kg/T stål.
Både teori og praksis viser at enkeltforbruket av grafittelektrode kan reduseres med 40 % til 60 % sammenlignet med AC-bueovner.
Publiseringstid: 06. mai 2022